Topptur med hund

Turen til Knudshø  (1570 moh)er en av de flotteste turene jeg har gått hittil. Den er kjent for å være ”Besseggens tøffe lillebror”. På toppen ser man rett over på folk som sliter seg opp Besseggen. Man har flott utsikt over Gjendevannet og flere flotte fjell i Jotunheimen. Det var en tur som fikk meg til å føle mestring og glede langt inni sjela. Lenge siden jeg har vært så tilfreds og fornøyd etter en tur, som denne. Jeg fikk utfordret mentale sider ved meg selv som jeg trenger å utfordre – og jeg fikk det til! Ikke minst fikk jeg kjent på samspillet mitt med Tellus, utfordret det og kjent hvor bra samarbeid vi faktisk har.

Jeg følte det var en tur som hadde alt av hva jeg liker. Noen bakker, hvor det svei i rompa, men etterfulgt av mange flate pausepartier mellom toppene, uslåelig utsikt , flotte fjell, og mulighet for å kunne gå en runde, ikke bare frem og tilbake.  Egentlig en veldig behagelig tur, om man ser bort i fra klatrepartiene.

Det er mange advarsler knyttet til denne turen, at det er en krevende, veldig luftig og til dels farlig tur. Alt kommer an på hvor fjellvant man er. Jeg for min del, er ikke vandt med luftige turer hvor man må klatre og være obs på hvor man setter bena i så stor grad. Så for meg var dette virkelig en minepæl hvor jeg fikk utfordret meg selv. Er man vandt med slikt terreng, er ikke denne turen noe spesielt krevende. Men for ”mannen i gata” får man kjørt seg litt! Turen er på ca 13 km og ca tidsforbruk 5-7 timer. 

Ganske tidlig på turen kommer det første krevende partiet. Her må man klatre skikkelig. Uten hund hadde jeg nok ikke følt i like stor grad at det var så utfordrende. Men med en hund å ta hensyn til, som og skulle koordnineres opp disse kneikene i tillegg når man selv er litt redd, var ikke barebare.

Jeg sa til meg selv før denne turen, at hvis jeg ikke lar redselen ta overhånd, går dette bra. Blir jeg for redd, gjør jeg Tellus usikker, og jeg får dårligere kroppskontroll, noe det ikke er rom for på de verste partiene på denne turen. Her må man bare være hundre prosent i nuet og ha fullt fokus her og nå, ett skritt av gangen hvis ikke kan man skade seg ganske kraftig. Mildt sagt.

Vi hadde slått opp telt, litt i starten av løypa. Utrolig idyllisk plass med starten av Knudshø rett bak oss. Vi startet ut tidlig, slik at jeg slapp å ta hensyn til folk rundt meg, eller gå med så mange andre. Det var jeg glad for.

Ved det første klatrepartiet helt på starten av turen, steg pulsen temmelig høyt. Jeg sleit med å finne hyller å sette bena på, og hvor jeg kunne ta tak i med armene fordi det var ganske ”glatt” renne vi skulle opp. Underveis på turen byttet jeg på å ha Tellus løs, i langline og i kort bånd. Alt ettersom hva jeg følte var tryggest/mest hensiktsmessig. Og ikke minst en god sele som satt godt. Her hadde jeg kort bånd etter han, som sikkerhet. Men sørget for at båndet var glatt/ingenting å hekte seg opp i.

Jeg sendte han foran meg, dytta i rompa opp på en fjellhylle halvveis. Her bad jeg han vente, slike at jeg kunne komme meg opp selv og dytte han opp videre. Hadde han her prøvd seg videre aleine hadde han falt ned, fordi han hadde ikke klart å klatre opp der på egenhånd. Hadde han freaka ut, og prøvd å gå ned igjen hadde det og gått galt da og. Så han var fult avhengig av å stole på meg, og mine beskjeder.

Vi ble utfordret, men aldri så mye at det bikket over. Hadde jeg ikke visst at dette ville gå bra, hadde jeg aldri dratt på en slik tur. Og hadde jeg ikke visst at Tellus innehar akkurat de egenskapene som trengs for å kunne gjennomføre en slik tur, hadde jeg aldri tatt han med.

Tellus er ekstremt god i terrenget. Han er litt tung i rompa, men har veldig god koordninasjon. Han er verken klønete eller vimsete. Han er og veldig trygg, og klarer holde hodet kaldt. Han er og godt vandt med å gå i krevende terreng og hoppe opp/ned med hjelp. Ikke minst kan jeg styre han i veldig stor grad.  Nesten så han leser tankene mine. Ting bare flyter. Når jeg sier han skal gutse på, gjør han det, når jeg sier han må vente eller holde seg helt rolig, gjør han det. Ikke minst stoler han 100% på meg, at når jeg gir han en beskjed, og han følger den, går alt bra.

Det var det som gjorde denne turen at jeg verdsatt den så høyt. Tellus og jeg måtte samarbeide på høyt plan. Vi måtte jobbe som ett team hele veien, og var avhengig av å stole på hverandre.  Og vi naila det! Han venta fint på alle fjellhyller når jeg sa det. Når jeg ba han ta i for å komme opp ett bratt parti mens jeg dytta han i rompa, tok han skikkelig sats, og når jeg bad han gå rolig og konsentrert, gjorde han dette. Jeg har ikke ord for hvor stolt jeg var av han underveis på denne turen. Og stolt over meg selv fordi jeg klarte å holde hodet kaldt, og ikke freake ut selv.

Turen er til dels veldig luftig mange partier. Man går over en lang rygg med flere mindre topper. Ryggene er stort sett ganske breie, noe som var veldig behagelig. De verste klatrepartiene er helt i starten av turen, og rett før man kommer til toppen. Deretter er det litt krevende parti nedover hvor Tellus måtte løftes en plass eller to. Nedover var og ganske luftig mange plasser, men utsikten var helt fantastisk! Det var så vanvittig flott. Jeg ville bare ta bilder av alt hele tiden, og ville aller helst at det ikke skulle slutte. Frustrerende men likevel fantastisk følelse!

 Gjendebåten som farer over Gjendevannet, med Besshø (i midten) og besseggen (th) i bakgrunnen

Gjendebåten som farer over Gjendevannet, med Besshø (i midten) og besseggen (th) i bakgrunnen

Når man har gått bortover og ned slutten av ryggen kommer man ned i Leirungsdalen. Her går man i flatt terreng langs med en flott elv. Man går rett på nedsiden av selve eggen. I elva her er det veldig fint å la hundene avkjøle seg eller drikke. Vannet smakte helt nydelig! Underveis på turen er det ingen drikkekilder (jeg fant ett par småvann til hund, men de kan være inntørket nå).  Man kan og gå fra toppen av Knudshø, og samme vei tilbake. Men jeg hadde aldri gått samme vei ned igjen, som vi hadde gått opp! No way!

Dersom folk lurer på om jeg anser turen som hundevennlig. Vil jeg i hovedsak si nei. Jeg er vanvittig glad for at jeg fikk delt denne opplevelsen med Tellus, det ble en viktig tur som styrket oss begge to. Vi fikk følt på så mye mestring, og følt på det sterke båndet vi har. Men alt er realtivt. Som nevnt tidligere, har man en god turhund, og er man fjellvandt, så kjør på. For mange går nok denne turen som smurt.

Har du en vimsete hund du ikke føler du har kontroll eller samarbeid med, er dette ikke turen å starte. For mange hunder ville dette blitt en altfor mentalt krevende tur. Mange hunder kunne blitt veldig redde. Det er veldig mange hunder jeg kjenner jeg aldri ville tatt med opp hit. Fordi de ikke ville hatt noe glede av det. Samtidig kjenner jeg og flere som kunne mestret dette fint. Det handler om å kjenne sin egen hund. Hvilke egenskaper innehar min hund som kan gjøre at dette går bra, hvilke utfordringer innehar min hund som kan gjøre dette utfordrende, eventuelt en katastrofe. Både mentale og fysiske utfordringer. Men samtidig så "går det som regel bra". Men nå er jeg litt fan av å stille litt forberedt til start, uansett hva man begir seg utpå ;)

 På toppen av Knudshø

På toppen av Knudshø

Samtidig med mange advarsler, må jeg si jeg er mektig imponert over hvor vanvittig mange spreke og turvante mennesker det er der ute. Folk jogger opp og ned topper hvor jeg står å skjelver på en hyllekant,  ut ifra hvor mange farlige turer man kan gå, er det utrolig få dødsfall! Så litt innfødt turfornuft er det ingen tvil om at vi innehar! Men skal man på krevende turer, vurder alltid nøye om du skal ta med hunden eller ei. God fysisk form på hunden er alltid en forutsetting i bunn for slike turer. Men det kommer og mange andre hensyn man må ta med i vurderingen sin.

Kommandoene jeg bruker på Tellus i slike settinger er ikke innlært med godbiter. Det går kun på samarbeid og erfaring. Når jeg roser han med stemmen, betyr dette at det han gjør er bra – fortsett slik. For mange betyr ros at en øvelse avluttes, men i mange settinger kan det være lurt som en bekreftelse til hunden og bruke det som et keep going signal. Ellers er vent og gå bak fine kommandoer å lære. Og generelt lære hundene til god kroppskontroll og koordinasjon og håndtering i tidlig alder er gull verdt, enten man vil ha en god turhund eller ei.

Takk for turen Tellus – jeg bare digger deg!!

Ps. Vi gikk også tur til blant annet Synshorn. Dette var en veldig lett og hundevennlig topptur! Her er ett lite bilde fra toppen, ikke så verst utsikt herifra heller: 

 Toppen av Bitihorn helt til venstre i bildet.

Toppen av Bitihorn helt til venstre i bildet.